Litt fotohistorie

19. august 1839 ble kunsten å fotografere offentliggjort i det franske vitenskapsakademi. Den franske stat hadde kjøpt patentet av oppfinneren J. L. M. Daguerre for å frigi fotografien for offentligheten. Bare i Storbritannia ble den patentert.

Det første fotografiet, daguerreotypiet, besto av en forsølvet, polert kobberplate som ble gjort lysfølsom med joddamp, og fremkalt i dampen fra oppvarmet kvikksølv.

Daguerreotypiet eksisterte dessverre i bare ett eneste eksemplar, som ovenikjøpet var svært følsomt overfor ytre påvirkning. Det var nødvendig med en kostbar montasje for å bevare det.

I England arbeidet William Henry Fox Talbot med det som skulle bli den dominerende form for fotografi, negativ-positivprosessen. Talbot arbeidet med papir som ble gjort gjennomsiktig ved hjelp av voks, og gjorde det mulig å lage flere kopier fra samme negativ. Denne prosessen, kalotypi, ble lansert i 1841.

Begge disse prosessene hadde sine svakheter, og i 1851 ble de avløst av våtplaten. Våtplateprosessen innebar at fotografen preparerte en glassplate med kollodium (cellulosenitrat; "flytende plaster") og sølvnitrat umiddelbart før fotograferingen. Etter fotograferingen måtte platen fremkalles før kollodiumet tørket, dvs. i løpet av 15-20 minutter fra den ble preparert. Man måtte bokstavelig talt ta med seg mørkerommet. En tungvint prosess, men den ga et overlegent resultat.
Litt fotohistorie1.jpg

Tørrplaten ble lansert i 1871. Her var kollodiumet erstattet av et lag gelatin som det lysfølsomme sølvbromidet var fordelt i. Dette gjorde det mulig å lade et antall kassetter hjemme, og fremkalle glassplatene når man kom tilbake.

De fabrikkproduserte tørrplatene gjorde livet mye enklere for fotografene, men det var fremdeles en del "styr" med det. Først da George Eastman lanserte kamera med rullefilm og tilhørende fremkallings- og kopieringstjeneste i 1888, ble fotografering tilgjengelig for folk flest, og markedet for enkelt og rimelig amatørutstyr formelig eksploderte.

Men rullefimkameraene var fremdeles ganske store, så enkelte begynte å prøve ut mindre filmformater. Flere produsenter tok utgangspunkt i 35 millimeter kinofilm, men ingen lyktes særlig med det før kamerakonstruktøren Oscar Barnak hos Ernst Leitz konstruerte det som skulle bli alle tiders mest berømte kamera: Leica. Prototypen var klar alt i 1914, men kameraet ble ikke lansert før i 1925.

Leicakameraet var lite, hurtig og fleksibelt, og satte fotografene istand til å ta bilder som før hadde vært umulige, noe som særlig fikk innvirkning på fotojournalistikken. Ved hjelp av reportasjer i magasiner som "Life" og andre, bragte fotojournalistene verden inn i folks stuer, og fotografiet var med på å endre folks oppfatning av verden.

Etter andre verdenskrig kom japanerne inn på det fotografiske marked for fullt, først som imitatorer, senere som utviklingsledende. Japanerne var raske til å tilpasse seg nye materialer og produksjonsteknikker, og sammen med en knallhard kvaliteskontroll og evne til å tenke utradisjonelt, lå de i front i utviklingen mot stadig mer automatiserte kameraer. Det gikk hardt ut over gamle hederskronede kameraprodusenter i Vest-Tyskland, der den ene etter den andre måtte kaste inn håndkledet. De få som overlevde, så seg nødt til å lære av japanerne og tilpasse seg deres metoder. Bare innenfor et smalt segment for utstyr i ekstrem høykvalitet holdt tyskerne stand. Den utvikling innen forbrukerrettet digital fotografi vi har sett de siste årene, har helt og holdent vært ledet av japanerne.

Litt fotohistorie2.jpg
Fargefotografi
Å kunne fotografere i farger var en drøm som oppsto like tidlig som det første svart-hvittbildet. Fra tid til annen kunne farger oppstå på daguerreotypier, men prosessen fikk ikke sin forklaring før fysikeren Gabriel Lippmann la frem sin interferensteori i 1891. Interferensprosessen viste seg ellers å være ubrukelig i praktisk fotografering.

17. mai 1861 la fysikeren James Clerk Maxwell frem sin teori om at man ved å blande rødt, grønt og blått lys, kunne danne en hvilken som helst farge, og viste også et praktisk eksempel på det ved hjelp av fotografi. En mangefarget sløyfe var blitt fotografert gjennom rød, grønt og blått filter på hver sin glassplate. Platene ble omgjort til positive lysbilder, og projjisert gjennom filtere i samme farge som de ble fotografert med. Når platene ble projisert i register, oppsto et fargebilde. Maxwells forelesning i The Royal Institution i London den kvelden betraktes som basis for all senere fargefotografi.

Både fremstående forskere og amatører forsøkte å finne anvendbare måter å fotografere i farger på, men dette lyktes ikke før brødene Lumière i Lyon i Frankrike lanserte Autochrome i 1907. Deres metode besto i å legge mikroskopiske røde, grønne og blå stivelseskorn på en lysfølsom emulsjon. Ved fotograferingen virket disse kornene som filtere, og ved omvendefremkalling og gjennomlysning fremsto motivet i farger. Tyske Agfa laget fra 1916 sin egen variant av dette såkalte kornrasteret, kalt Agfacolor.

I de første tiårene av det tyvende århundre så flere fargefotosystemer dagens lys, men de hadde det felles at de var tungvinte å bruke, ikke ga et fullt ut tilfredsstillende resultat, eller begge deler. Ikke før omkring midten av 1930-tallet var kjemien og teknikken kommet så langt at moderne fargefilm var mulig. I 1935 kom Kodak med sin Kodachrome, en moderne tresjiktsfilm, året etter lanserte Agfa sin nye Agfacolor. Alle senere fargefilmer bygger på disse filmenes teknologi, i særlig grad på Agfas.

Levanger skulle, på grunn av Harald og Per Renbjørs innsats, komme til å spille en viktig rolle i utviklingen av fargefotografi her i landet (se under "Renbjør" i "Levanger Museums fotosamlinger") .

Litt fotohistorie4.jpg Magnhild Renbjør.025.jpg

Levangers plass i fotohistorien
Levanger og Nord-Trøndelag var neppe upåvirket av den utvikling som skjedde innen fotografi. Vi vil tro at Levangers stilling som handelssentrum gjorde sitt til at nye impulser, og med det fotografiet, nådde byen forholdsvis tidlig.

Levangers første fotograf vet vi ingenting om, verken hvem han var, eller når han kom, men det er i tiden mellom daguerreotypi og våtplate at vi begynner å ane konturene av Levangers fotografiske historie. Det finnes minst ett daguerreotypi i Levanger, uten at vi vet om det er tatt her i byen, eller når. Levangers eldste daterte originalbilder viser partier fra Levangersundet, og er fotografert mellom 1864 og 1868. Det finnes også et par avfotograferte bilder som er datert til 1858. Originalene finnes dessverre ikke lenger.

Levangers første fotograf kjenner vi ikke, men i 1877 slo fotograf Hans Danielsen (1836-1904) seg ned her. Han var en svært dyktig landskapsfotograf, dessverre er bare noen få bilder av ham bevart. Ingen negativer er igjen etter ham.

Av andre sentrale navn i Levangers fotohistorie kan nevnes:

Johan Martin Wiig (1843-1918) var født i Frol ved Levanger, men arbeidet i Vardø og Christiania før han returnerte til hjemstedet i 1882/83. Det eksisterer fremdeles en del bilder fra hans hånd. Dessverre er både negativer og protokoller gått tapt.

Sverre Bjerkan (1865-1939) overtok J. M. Wiigs firma i 1899/1900. Fra 1895 drev han fotoatelier på Verdalsøra. Dette ble nedlagt i 1909. I 1938 overtok hans sønn Christian (1906-1978) firmaet på Levanger, og han drev det frem til avviklingen sist på 70-tallet. Fotografene Bjerkan etterlot seg en meget omfattende dokumentasjon av Levanger med omegn, i tillegg til et stort portrettarkiv. Denne fotosamlingen gjør oss i stand til å følge Levangers utvikling gjennom nesten åtti år, bl.a. takket være en nitid journalføring.

I tillegg til bildene, inneholder Bjerkansamlingen også en betydelig mengde historisk fotoutstyr.

Harald Renbjør (1889-1956) var kjemiker, svært interessert i fargefotoprosesser, og en av landets fremste pionérer innen fargefotografi. I 1948 startet han sammen med sønnen Per landets første profesjonelle laboratorium for fremkalling av fargefilm. Deres innsats gjorde Levanger til et tyngdepunkt i utviklingen av fargefotografi i Norge. Harald Renbjør hadde prøvd alle de viktigste fargefototeknikkene, og via sin far hadde også Per førstehånds kjennskap til dem.

Per Renbjør (1919-2004) førte videre sin fars arbeid, og var på 50- og 60-tallet antagelig landets fremste kapasitet på fargefilmfremkalling. Han etterlot seg en samling fargefotografier og fotografisk utstyr som på en unik måte speiler fargefotografiens utvikling i Norge.

Fergeleiet.022.h.jpgGarntørk.020.h.jpg